Fika i Umeå

Fika – for et supert svensk ord! Det finnes ikke et tilsvarende uttrykk på norsk. Det blir liksom ikke helt det samme å si Nå skal vi ta en pause og drikke kaffe og brus og spise kaker. Wikipedia forklarer uttrykket slik: Fika er en svensk sosial og kulinarisk tradisjon. Den består av en kaffepause med venner, familie eller kolleger, og ved siden av kaffe er det også vanlig å innta enten kake eller boller under en fika. Ordet kan brukes både som substantiv og verb, og har vært i bruk i det svenske språket siden tidlig 1900-tall.

Ved vårt Umeå-besøk i juni hadde vi noen timer for oss selv, og bestemte oss for å finne et koselig sted å fika. Vi valgte sommerkafeen i Kyrkstugan ved Nydalasjön, et kvarters spasertur fra datterens hus. Vær og temperatur passet utmerket for en trivelig stund i friluft med utsikt over Nydalasjön.

kyrkstugan_1

Men her var det merkelig stille, selv om skoleferien hadde begynt. Et raskt blikk på plakaten med åpningstider viste at sesongen startet uka etter.

kyrkstugan_3

Vi brukte noen minutter på å nyte den fine beliggenheten til kaféen, før vi forlot stedet like kaffe- og colatørste som da vi kom.

kyrkstugan_2

Vi ga oss ikke så lett, og tok sikte på en annen sommerservering som mannen hadde lest om. Baggböle Herrgård hørtes fornemt og fristende ut. Åtte kilometer å kjøre, og her hadde de i hvert fall åpnet for sesongen. Førsteinntrykket var bra.

baggbole

Fikabehovet hadde visst påvirket min kritiske sans, for det første som slo meg da vi nærmet oss huset var et skrikende behov for maling på inngangsdøra. Nå var vi såpass sultne at vi valgte rundstykker i stedet for kaker. Av de tre menyen hadde å by på var det med laks mest fristende. Hmmm. Utsolgt, bare en halv time etter at de hadde åpnet for dagen. Vel, en Cola Zero kurerer det meste av dårlig humør hos meg. Tyvärr, bare vanlig cola tilgjengelig. Der falt stedet ned til to stjerner. Da vi omsider kom oss ut på terrassen med maten og oppdaget at halvparten av parasollene var defekte og hang på halv tolv, og  vinduene var like forfalne som inngangsdøra, var det bare en stakkars liten stjerne igjen.

baggbole_vindu

Men mat gjør underverker. Det hjemmebakte rundstykket med kylling og bacon smakte usedvanlig godt. Sola varmet, utsikten til og bruset fra fossen i Umeälven høynet stemningen, og plutselig ble tankene av det positive slaget. Det så da virkelig lyst og innbydende og nyoppusset ut inne? Kanskje utsiden av huset sto for tur og ville være nymalt og fint ved neste besøk? Mangel på førstevalget av rundstykke og favorittcola var kanskje et tegn på popularitet og mange gjester? En koselig samtale over maten – og plutselig hadde stedet steget til firestjerners hos meg. Vel verdt et besøk, selv om mannen hadde sett for seg noe annet når det var snakk om en herregård.

baggbole_foss

I august var vi tilbake i Umeå. Datteren hadde hørt mye positivt om kaféen Älvtåets Gröna, så da satte vi kursen dit for dagens fika.

alvtaets_1

alvtaets_2

Her får du servert bakst og mat laget fra grunnen med økologisk dyrkete råvarer. Barna valgte kaker, men vi ble også her fristet til en lett lunch. Mmmm, det smakte godt!

toast

alvtaets_must

Hadde det vært varmere vær, hadde vi sikkert funnet oss en trivelig plass ute, men vi valgte å sitte inne denne gangen. Kaféen er ikke stor, og denne dagen var halve lokalet fylt med et langbord med 20-25 gjester. Å føre en samtale for oss andre var ganske håpløst. Datteren gikk etter hvert ut med barna for å titte på hestene som beitet på andre siden av veien, og jeg framførte min mistatanke om langbordsgjestene til mannen: «Etter lydnivået å dømme må det der være lærere som avslutter planleggingsdagen med å feire skoleårets begynnelse». Jeg har definitivt ikke noe i mot lærere, men snakket av egen erfaring: Dette var presis samme lydnivå som i lunchpausen på lærerrommet der jeg jobbet. Da vi kom ut ble vi møtt av følgende kommentar fra datteren: «Det der måtte garantert være en gjeng med lærere!» Moral: Ta heller på ei ekstra jakke og innta maten utendørs på Älvtåets Gröna hvis du samtidig vil føre en samtale med dem du er sammen med. I hvert fall hvis et lærerkollegium har sosialt samvær der samtidig med deg.

alvtaets_3

Støynivået til tross, dette var et koselig sted å fika på. Dessverre er dette siste året med sommerkafé her, da stedet velger å satse på restaurantdrift og sluttede selskaper.

Vi kommer nok til å jakte videre på sommerkaféer i Umeå neste år – det er mye koseligere med en liten utflukt enn å fika på en kafé på et kjøpesenter i byen.

Paris. Et tårn, en øl og en kirkegård.

Jeg kikket på mappen med bilder fra et Parisbesøk for noen år siden, og fant ut at selv etter sortering og eliminering av bilder med hard hånd ville en blogpost om besøket bli så lang at eventuelle lesere ville falle av lenge før de kom halvveis. Dermed falt valget i denne omgang på et innlegg om Paris topp 2 og besøk på en kirkegård.

Dersom du tror at hotellet vi bodde på kom på topp 2-lista tar du helt feil. Nei, øverst på lista, uoriginalt nok, troner Eiffeltårnet – dette 320 meter høye landemerket som ble bygd til verdensutstillingen i 1889, som mange syntes var forferdelig stygt, og som det var meningen skulle rives etter noen få år. Som kjent står det der fremdeles. Med sine 9000 tonn, 18000 metalldeler og 2,5 millioner nagler var det vel ingen som gadd å ta på seg rivingsjobben 🙂 For øvrig er det i dag regnet som et av verdens vakreste byggverk.

eiffel_1

Imponerende å se tårnet på avstand, men jeg ville opp og se Paris fra oven. Vi møtte opp i god tid før de åpnet, for på en 33 grader varm julidag fristet det ikke å stå flere timer i kø. Kø var det, men om jeg ikke husker helt feil beveget køen og heisene seg raskt og problemfritt. Utsikten over byen da vi kom opp var uansett verdt all verdens svette og besvær. Skal du til Paris? Toppen av Eiffeltårnet er et must!

eiffel_utsikt

Vi er kommet til andreplass på lista. Et av de fineste minnene fra Paristuren var en sen, varm  kveldsstund på en fortauskafé i Latinerkvarteret. Et yrende folkeliv i gatene rundt var underholdning god nok i seg selv, særlig når det var krydret med samvær med trivelig reisefølge og et glass eller to med noe godt i. Moral: Gi alltid rom for spontanitet og uplanlagte aktiviteter når du er på tur!

Så var det kirkegården. Ikke en hvilken som helst kirkegård. Vi snakker om Pere Lachaise. Den største kirkegården i Paris, og en av de mest besøkte i verden. Kanskje ikke den severdigheten du først leter opp hvis du bare er på weekendbesøk i byen, men har du et par dager ekstra er det en fin opplevelse å få med seg.

Kirkegården ble anlagt i 1804, fordi det var skrikende mangel på gravplasser i byen. Men folk syntes dette ble langt unna, kirkegården lå på den tiden utenfor bygrensen, og bare noen få mennesker ble gravlagt her det første året. Her gjaldt det å finne på noe glupt! Hva med å gravlegge et par av datidens kjendiser der? Planen virket. Kort tid etter var mange tusen gravlagt på kirkegården, og det sies at det nå er over en million mennesker gravlagt her. Pere Lachaise har fortsatt noen gravplasser igjen, men her er det snakk om lang ventetid for å få plass.

Pere Lachaise minner lite om vår lokale kirkegård, med sine lave, vakre gravstener.

perelachaise_gate

Her er det kort mellom berømthetene, mange av dem udødeliggjort gjennom sin musikk, kunst, litteratur og politikk. Etter blomsterprakten å dømme er Frédéric Chopin (1810-1849) både husket og elsket nesten 170 år etter sin død.

chopin

Jim Morrisons (1943-1971) gravsted er enkelt, men likevel et av de mest besøkte.

morrison

Den italienske komponisten Rossini (1792-1868) ble gravlagt på Pere Lachaise, men levningene hans ble etter noen år ført tilbake til Firenze.

rossini

Ved Edith Piafs (1915-1963) gravsted holdt er filmteam på å jobbe, men de trakk seg hensynsfullt tilbake når noen ville fotografere.

edith_piaf_1

edith_piaf_2

Georges Rodenbachs gravstein skilte seg ut i mengden.

georges_rodenbach

Til slutt, også en av de mest besøkte gravstedene, Oscar Wilde (1854-1900).

oscar_wilde

oscar_wilde_2

Pere Lachaise – en oase i storbyen. Stor og innholdsrik. Avsett gjerne noen timer til besøk her neste gang du er i Paris.

Ut på tur, aldri sur!

I går var det perfekt turvær. Altfor varmt å sitte i solveggen hjemme, men oppe på fjellet var det en god svalende vind som gjorde vandringen behagelig, og holdt ellers så innpåslitne insekter borte.

Vi valgte tur med terreng som passet fire- og femåringen, og da ble det Bittermarka, med Petterbua (bildet over) som mål. Det var 3,5 kilometer å gå fra bilen, med moderat stigning, men nok til at vi alle seks, fordelt på tre generasjoner, var glad da bilene dukket opp i synsfeltet da de sju kilometerne var tilbakelagt.

pavei

Er man byjente, så er man byjente. Hvem har sagt at skjørt er upassende antrekk på fjelltur?

byjente

Et velfortjent måltid ga nye krefter til hjemturen. Den store steinen var heldigvis ledig og sikret upåklagelig utsikt under hvilepausen.

matpause

Og Petterbua – den var populær.

petterbua

 Uforutsett forsinkelse på hjemturen, til noe irritasjon for den eldste sjåføren, men frydefullt for de minste i følget!

geiter

Rhodos by

Bussturen gikk videre til gamlebyen i Rhodos by. Dette er en av de best bevarte middelalderbyene i Europa, og står på UNESCOs verdensarvliste. Vi valgte å gå litt rundt selv i stedet for å følge guiden rundt, og så ta taxi tilbake til hotellet. Det ble litt for mye på samme dag for de små. Men jeg kommer gjerne tilbake hit, mye interessant å se på og utforske.

rhodos_bymur
Gamlebyen er omgitt av en høy bymur, her sett fra utsiden.

rhodos_bymur3
En av portene i bymuren.

rhodos_4
Mye vakkert å se enten man titter opp –

rhodos_gatestein
– eller ned.

rhodos_gatestein2

rhodos_3

rhodos_by.jpg

rhodos_gate

rhodos_gate2

Sommeren her hjemme har ennå ikke bydd på altfor mye sol og varme, og den ikke altfor impulsive mannen i huset har allerede begynt å snakke om en ny tur sørover i høst. Så kanskje er vi tilbake her om ikke altfor lenge?

Lindos

Årets bikini er flatterende mørkeblå, og noen størrelser større enn på 70-tallet (jfr. forrige innlegg). Det frister ikke lenger å ligge time etter time i solen. Nei, utpå for å se, oppleve og lære!

En tur til Lindos – den hvite byen – sto høyt på ønskalista mi for gjøremål på Rhodosturen, og de andre var helt med på å oppfylle ønsket mitt. Lindos ligger på østsiden av øya, 55 km sør for Rhodos by. Vi valgte å bli med på reiseselskapets busstur.

lindos
Første glimtet av byen fotografert gjennom bussvinduet.

Den dyktige og kunnskapsrike skandinavisktalende guiden anbefalte å ri opp på esel hvis man trodde det ble tungt å ta seg opp til Akropolis til bens, og det passet utmerket for tre- og femåringen, som syntes rideturen var en spennende opplevelse. Mannen og jeg fulgte de trange, bilfrie gatene som slynger seg mellom de hvite, gamle husene, og videre på trapper og stier oppover åsen til vi nådde toppen. Vi var her tidlig på dagen, og det var nok lurt, det sies at det kan være opp til 40 000 turister her i løpet av en dag.

lindos_trapp

esler_2
Foto: Barnas mamma

Guiden kunne med fordel ha begrenset mengden med opplysninger. Sikkert supert for spesielt historieinteresserte, men too much i den stekende varmen for de fleste av oss. Pluss for at han brukte mikrofon og vi øretelefoner, lett å få med seg historieleksjonene. Barnebarna underholdt seg selv og kjedet seg ikke i det hele tatt.

lindos_klatre

lindos_klatre2

Det ble ikke veldig god tid til å utforske området selv. Men noen pauser på nedstigningen for å se på og fotografere den flotte utsikten ble det.

lindos_utsikt2

lindos_utsikt

lindos_oppover

En kort stopp på kafé for nødvendig påfyll av pannekaker og drikke ble det også, før vi entret bussen igjen. Neste gang, hvis vi tar oss en ny tur, kommer vi nok til å leie bil og se oss rundt på egen hånd.

Syden? Aldri i livet!

I min ungdom, langt tilbake i forrige århundre, hørte man ikke et pip om at det var farlig å sole seg. Krem med filter og solfaktorbegrepet var kanskje oppfunnet, men uten internett og TV til å opplyse folkemassene nådde i hvert fall ikke varskoet ut til meg. Hvis man smurte seg inn før solbadet var det med Vaselin, for å sikre seg fin brunfarge ekstra raskt. Med min lyse hud elsket jeg å tilbringe time etter time, dag etter dag i solen for å få fin farge etter den lange vinteren. Gjennom årene ble utallige bikinier innkjøpt, brukt og utslitt. Husker best den brune, lille, lekre, den gule med svarte prikker (eneste gule plagget jeg noensinne har eid), og ikke minst den minimale hvite der overdel og underdel var bundet sammen med en gullfarget metallenke. Fin!
Men reise til varmere strøk og betale masse penger for å nyte sol og badeliv, det kunne ikke ramle meg inn. Heller ikke senere i livet, da økonomien var god, fristet det med solferie i sydligere land.

«Mamma – skal vi være litt impulsive? Sitter her og studerer restplasser på nettet, blir dere med på tur i friuka mi i mai?» Eldstedatteren på tråden, og jeg kjenner at jeg er klar på minuttet. Ikke for solen sin skyld. Men å være en uke sammen med barnebarna på tre og fem er alltid en stor fornøyelse. Forbløffelsen er stor da min bedre halvdel for en gangs skyld er – ja nettopp – impulsiv. 10 minutter senere er reisen i boks. En uke på Rhodos, fly, firestjerners hotell med all inclusive, taxi til og fra flyplassen, alt til den nette sum av 5650 kroner for to personer – det er etter mine begreper tilnærmet gratis. Akkurat samme reise koster 22ooo på det dyreste i høysesongen.

Slik ble det Syden likevel, i første halvdel av mai.

hotell
Utsikt fra balkongen en tidlig morgen.

Vi bodde i Ialyssos, på nordvestkysten, 10 minutters kjøretur fra flyplassen og sju km fra Rhodos by. Stille og fredelig, i hvert fall før det store ferierushet satte inn et par uker senere. Stranden lå to-tre minutters gåtur unna. Rullesteinsstrand, ikke sandstrand, men det gjorde ikke noe ettersom vanntemperaturen uansett ikke var særlig fristende midt i mai. Bassenget passet bedre til bading når man har små barn med – det hadde vi nesten for oss selv så tidlig i sesongen. Men vi var flere turer ned til havet. Femåringen elsket å jakte på fine steiner, og treåringen prøvde gang på gang å kaste stein over til Tyrkia, som skimtes i det fjerne.

stein

strand

En times rundtur med dette toget, som har holdeplass like ved hotellet, var populært for barna. Definitivt ikke den mest behagelige transporten jeg har vært ute for, men en fin måte å få se Ialyssos by på.

tog2

En kveldstur med strandlek varte så lenge at vi fikk med oss en vakker solnedgang før vi vendte tilbake til hotellet.

Solnedgang

Ut vil jeg – ut og gå!

joggesko

Hver dag, sju dager i uka, uansett vær, er dagens første antrekk trimtøy og joggesko. Ikke for at jeg er sporty og sprek, men hjertet, et kne og den slanke linje har veldig godt av det. En fast og kanskje ikke så spennende 45 minutters runde blir gjerne erstattet med en lengre og triveligere tur hvis været er fint.

utpatur_2

Vel hjemme blir formiddagsmåltidet tilberedt i vår nyeste kjøkkendings – en blender. At denne oppfinnelsen ble gjort allerede omkring 1930, og siden har vært et elsket redskap i de fleste (?) kjøkken siden, har helt gått meg hus forbi. Men da jeg oppdaget på nettet at en stor mattrend for tiden er smoothie bowl, sørget jeg for å få vidunderet i hus. Vel anvendte penger – blenderen er blitt den desidert mest anvendte kjøkkenmaskina vi har. Har prøvd ulike oppskrifter, og også metoden man tager hva man haver. Favoritten er blitt denne enkle og velsmakende som du ser på bilder.

smoothie

200 g (halv pose) frossen smoothieblanding
med druer, banan eple og kirsebær
1 banan
1 teskje vaniljesukker
4 dl biola med jordbærsmak

Toppes med banan, frisk bær og müsli.

* * *

Har du en blender, bruker du den, og har du en favorittoppskrift å dele?