Högakustenbron

Det er ett sted på vei til eller fra Umeå jeg alltid ønsker meg et fotostopp, og det er ved Högakustenbron. Men privatsjåføren min vil alltid fortest mulig fra A til Å, så det er sjelden jeg får ønsket mitt oppfylt.  Men denne gangen begynte jeg bearbeidingen i god tid før avreisen fra Umeå – dagen før, faktisk. Under over alle under, rett før broen tok bilen en elegant sving opp mot Hotell Höga Kusten, og det var bare å sette i gang jakten på det perfekte bildet.

Nå ja, det perfekte bildet får man nok ikke med en iPhone. Speilreflekskameraet lå godt bevart hjemme. Men litt kan man gjøre for at motivet skal gjengis best mulig. Forflytte seg så ikke bartrærne skal skjule store deler av broen. Ned på kne – kanskje noen av geiteramsblomstene vil utgjøre en fin forgrunn? Zoome ørlite grann så proporsjonene blir tilnærmet riktige, slik at den borterste delen av broen ikke bare blir en liten prikk langt borte. Ikke minst: Ta maaaange bilder. Da er det håp om at i hvert fall et par bilder blir brukbare!

Hva er det som gjør Högakustenbron så spesiell? Den er et imponerende byggverk! Det er en hengebro over Ångermanälven. Den har et fritt spenn på 1210 meter, det lengste i Sverige, det tredje lengste i Skandinavia (etter Storebæltsbroen i Danmark og Hardangerbroen i Norge) og det sekstende i verden. Tårnene er 182 meter høye, og var Sveriges høyeste byggverk fram til Øresundbroen åpnet i 2000. Broen er en del av E4, og har fire kjørefelt. Definitivt en severdighet, denne broen!

Med nesten 50 mil til å kjøre gikk veien videre da jeg hadde fått mine etterlengtede bilder. Lenger ned ved kysten så vi en busslast turister som entret en sightseeingbåt – de skulle oppleve Höga Kusten fra vannet. DET skulle jeg også gjerne ville oppleve!

Til slutt: Hva gjør man når privatsjåføren har det altfor travelt til å stoppe? Da knipser man fra bilen i farta, med frontruta full av merker etter insekter som har måttet bøte med livet under kjøreturen.

Reisedrømmer kan være så mangt

Nå om dagen er det mange reisebloggere som oppsummerer året som har gått, forteller om eksotiske reiser i året som var, og om kommende drømmeutflukter i året som ligger rett rundt hjørnet. Jeg hopper ikke på den trenden.

For her er livet mer stasjonært enn jeg skulle ønske. Men vet du hva? Jeg har oppdaget at jeg lever midt i mange andre menneskers reisedrøm. Jeg bor i Norges største vintersportssted. Her er det over 6000 hytter, og i høysesongen om vinteren og i påsken er kommunens innbyggertall mangedoblet. Det myldrer av mennesker som storkoser seg i vær og føre som vi som bor her i blant ønsker oss bort fra.

Men visst er det fint her. Starter alltid dagen med en trimtur – uansett vær. Selv snøvær og vind kan ha sin sjarm.

Fjellet badet i sol er et vakkert syn.

Fargerike soloppganger og solnedganger har det vært mange av. Til og med nordlyset har vinket til oss flere ganger i år.

Likevel – ut vil jeg, ut! På storbyturer og til varmere land. Vi får se hva 2017 vil bringe . . .

Vi har nesten 20 mil til nærmeste store flyplass. Men jeg har oppdaget at det faktisk er veldig stor trafikk i luftrommet over oss her i vintereventyret. På morgenturen hører vi ofte flydur i det fjerne. I blant drar jeg fram iPhonen og titter på Flighradar24 for å finne ut hvor de reisende kommer fra og hvor de skal. Veldig mange reiser mellom USA og Asia går over Trysil. Nå i desember har jeg gjort en ny oppdagelse. Har du også trodd at urbane londoneres vinterlige reisedrømmer handler om blått hav og varme, solfylte strender? Det er i så fall bare en del av sannheten. For her har det gått fly på fly i skytteltrafikk fra London til – du gjetter det aldri – til Rovaniemi! Tenk det – det må være drømmen om julenissen!

 

London – storbyferie med fireåring

Kan en storbyferie i millionbyen London virkelig være noe for en fireåring? Vi prøvde i fjor, og det funket utmerket! Det var trygt å være flere voksne – mamma, bestemor og bestefar. Aktiviteter og sightseeing ble valgt med tanke på å passe fireåringen. Videre gjaldt det å ha god tid og ikke stresse. Vi lærte at det ikke alltid de flotte bygningene og de store begivenhetene som fanger et barnesinn.

Her kommer noen av høydepunktene, sett fra barnets ståsted:

Stor stas å stille med egen trillebag. Vi reiste med bare håndbagasje, og derfor ble den lille ryggsekken hun vanligvis reiser med byttet ut med denne rosa herligheten. Selvfølgelig overtok en voksen ved trapper og andre hindringer, og når armer og ben ble slitne.

På vei fra hotellet ved The Tower mot Millenium Bridge. Noen hundre meter å gå, og det gikk lett som en plett og med stor fornøyelse når man kunne veksle kjedelig fortaugåing med å gå på et metallgjerde langs veien – absolutt alle mellomrom skulle føttene innom. Her var det en bitteliten tålmodighetsøvelse for de voksne! 🙂

Vi velger som regel the Tube når vi forflytter oss langt i London, men denne gangen passet det best å kjøre buss. Stor opplevelse å få beskue byen fra andre etasje i en rød buss – det var like gøy hver gang.

Poledans på buss og bane – hyppig gjentatt aktivitet på turen.

Hvem satte seg først og satt lenge og ventet på at høytlesing og dukketeater skulle starte inne på Hamleys, og holt ut til siste minutt enda hun ikke kan et ord engelsk?

På Natural History Museum var det faktisk utstillingen om vulkaner som fanget den store interessen.

Hvem har funnet på at utsikten fra London Eye er så himla spennende?

Vi så selveste Dronningen på vei til Parlamentet, men det var mye artigere å plukke blomster og drømme seg bort i Dronningens hage enn å titte på Hennes kongelige høyhet!

Fortsettelse følger!

SOMMERFUGLDALEN

Etter turen opp til Filerimoshøyden satte vi kursen mot Sommerfugldalen (Fjärilsdalen, The Butterfly Valley). Etter å ha inspisert tre store parkeringsplasser fylt til randen av biler, busser og folk, snudde vi og forlot stedet uten en gang å lete etter en plass til vår lille bil. Dagen etter prøvde vi på nytt etter en tidlig frokost, og fikk en helt annen opplevelse, vi svingte inn på parkeringsplassen som bil nummer to.

Ideelt for fotografering, ingen turister i veien for kameraet, og vi var ikke i veien for andres fotografering. Som alltid i ettertid angret jeg på at jeg ikke drasser rundt på speilrefleksen,  det blir ikke helt det samme å ta bilder med mobilen.

Det var kjølig og behagelig temperatur i den trange dalen, og det er en av grunnene til at sommerfuglene holder til her i tiden mellom juni og september. De parrer seg her, og i september drar de til ulike plasser på øya for å legge egg. I juni er en ny generasjon sommerfugler ferdige, og etter nattlige reiser er de framme i Sommerfugldalen der de tilbringer sommeren.

De sover gjerne om dagen, og trestammer og mosegrodde steiner er dekket av sommerfugler.

For spesielt interesserte: Sommerfuglene tilhører arten Callimorpha Quadripunctaria Himalaiensis, fordi de først ble oppdaget på Himalaya. De er ikke så fargerike der de sitter, men når de flyr kommer det oransje fram og gjør dem fargerike og fine.

Vakkert og fredelig i dalen tidlig på morgenen.

Da vi snudde og gikk nedover igjen kanskje tre kvarter senere møtte vi horder av turister, 10 turistbusser hadde allerede parkert i tillegg til massevis av biler. Vil du oppleve fred og ro i Sommerfugldalen og unngå masse fremmede folk på bildene dine – stå opp tidlig!

Rhodos – leie av bil

Ved Rhodosbesøket i september hadde vi bestemt oss for å leie bil i tre dager, og det gjorde vi på den mest bekvemme måten – gjennom bilutleierepresentanten som hver dag var på hotellet noen timer morgen og kveld. Jeg har liten erfaring med leie av bil, men syntes prisen var grei, forsikring og fri kjørelengde var inkludert, så jeg syntes ikke det var bryet verdt å undersøke andre firmaer og sammenligne priser og betingelser. Jeg stilte for sikkerhets skyld noen spørsmål om hva forsikringen dekket. Da jeg nevnte tyveri av bilen, ble utleieren nesten sur – «det snakker vi ikke om, tyveri forekommer ikke på Rhodos». Etter å ha kjørt rundt på øya i tre dager forsto jeg hva han mente. Hvor rømmer du og gjemmer deg med en stjålet bil på en øy i Middelhavet?

Bilen vi leide ga meg virkelig flashback til min første og eneste virkelig store kjærlighet til en bil – Morris Mini’en jeg kjøpte i 1971 – splunkende ny til den nette pris av 17 000 kroner. Dette var riktignok en knøttliten Skoda, men utstyrsmessig var den veldig lik «hundkojan» fra -71: Ratt, tre pedaler, gearstang, speedometer, turteller, bensinmåler, håndbrekk og sigarettenner – that’s it. Det eneste Skodaen hadde i tillegg – takk og lov – var AC.

Vi lo litt av bilen da vi tok den i bruk. Men etter hvert fant vi ut at dette var den helt riktige bilen å kjøre rundt i. Hovedveien på vestkysten er supersmal et par steder der den går gjennom små landsbyer. Da vi kom tilbake til parkeringsplassen etter å ha besøkt Lindos, var vi helt innestengt av andre biler. Takket være bilstørrelsen og den gode sjåføren (ikke meg!) klarte vi med mye strev og møye å lirke oss ut igjen. Vi så hundrevis av leiebiler i løpet av ferien. Mange ulike merker, men nesten alle var av ministørrelse.

Vi kjørte et par av innlandsveiene, og fikk se at Rhodos er mer enn hav og strender.

En rask tur innom Lindos. Vi gikk ikke opp på Akropolis denne gangen, ettersom vi har vært der før.

Lindos er oversvømt av turister, men stikker man inn i sidegatene finner man fred og ro i de trange gatene.

Souvenirbutikker finnes det mange av i hovedgata.

Vi unnet oss litt å spise og drikke før vi dro videre. Ikke noe å si på utsikten fra den lille kafeen.

Hver kveld så vi bilutleieren og hans medarbeider som ryddet, støvsuget og vasket utleiebilene som var levert etter en eller flere dagers utleie. Da vi leverte bilnøklene etter tre dager hadde de allerede inspisert bilen «vår», og var helt i ekstase over at den var like fin, ryddig og ren som da vi overtok den tre dager tidligere. Maken hadde de sjelden opplevd. Trodde det var en selvfølge?

Rhodos – Filerimos

Som jeg skrev om i forrige innlegg – mangelen på sol denne sommeren gjorde at fristelsen ble for stor – i begynnelsen av september hoppet vi på et fly som også denne gangen tok oss til Europas mest solsikre øy – Rhodos. Det er ikke alltid man synes det er moro å ha kommet så langt i livet at yrkeskarrieren er slutt, men jammen har det sine fordeler også. Fint å kunne reise utenom verste høysesongen, både med tanke på turisttrengsel og pris.

Denne gangen leide vi bil, jeg skal komme tilbake til det i et eget innlegg. Første utflukt var fem kilometers kjøring fra hotellet i Ialyssos opp til den 267 m høye åsen Filerimos, med fantastisk utsikt i alle retninger. I nord ser vi Ialyssosbukten, mot nordvest er Ialyssos med Tyrkia i bakgrunnen, og mot sørvest ser man flyplassen.

Mellom Filerimoshøyden og byen Ialyssos oppdaget arkeologer i 1876 en gravplass som viser at Rhodos’ eldste organiserte bosetning lå her, 1550-1400 f.Kr. De fleste funnene fra utgravingen finnes i British Museum og Louvre.

Klosteret på Filerimoshøyden har ikke vært i bruk siden andre verdenskrig, da de italienske munkene vendte tilbake til Italia.

Inngang til munkecellene.

Men klosterkirken er i bruk, og er visstnok,  ved siden av Lindos, det mest populære stedet å gifte seg på Rhodos.

Jeg må innrømme – hver gang jeg er inne i en kirke tenner jeg et lys for våre nære og kjære som ikke er med oss lenger. Så også her . . .

Til den vestlige delen av høyden går «Via Dolorosa», veien mot «Golgata» der det er bygd et 16 meter høyt kors. Langs veien er det det små kapell/altere med relieffer fra lidelseshistorien.

Jeg vil absolutt anbefale en tur til Filerimos hvis du er på Rhodos, og vil oppleve mer enn sol og bad! Jeg synes faktisk det var et av ukas høydepunkter for oss. Før vi dro videre avkjølte vi oss med noe kaldt å drikke og kikket litt på en av mange påfugler som lever her oppe.

På jakt etter sola

Vi har ikke hatt tidenes beste sommer her – langt der i fra. Nå gjør høsten sitt inntog. Tåka ligger lavt og bruker timer på å lette. Den daglige morgenturen er ekstra trivelig når naturen er ikledd de vakreste farger.

Høsten er fin, men man vil da ha sommer først? Vi dro på soljakt for noen uker siden. Vendte nesen nordover, og jeg så for meg å kunne fotografere bjørker og sykler med en vakker blå sommerhimmel i bakgrunnen – Umeå kalles både Björkarnas stad og Cykelstaden. Jeg fant både sykler og bjørker, men den blå himmelen glimret med sitt fravær.

Halden neste – langt sør i Norge. Joda, ut på tur – med utrygge, regntruende skyer over hodet.

Nå var vi nesten halvveis til slekta i Skåne, så i stedet for å reise hjem kjørte vi videre sørover på soljakt. I Ängelholm pleier alle måltider å inntas utendørs når vi er på besøk. Men hva møtte oss tidlig i august 2016? 11 – elleve – grader midt på dagen! Vi inntok kun ett måltid utendørs på de fem dagene vi var der, det var den kvelden vi var 16 til bords. Takket være at vertinnen har sokkestrikkedilla og et stort lager av pledd, overlevde vi kvelden.

Til slutt ga vi opp hele soljakten, det var på tide å reise hjem. Men det var hardt å slippe soldrømmen. Og tror du ikke at sola endelig dukket opp da vi kom hjem? Ikke på himmelen over oss, men på iPad’en, yr.no og restplass-søket på ledige plasser til sydligere strøk.

Tre-fire tastetrykk, og sola var ikke lenger en fjern drøm, men bare noen få uker unna. Hvor vi fant sola?  Det kan du lese om i neste innlegg.

Fika i Umeå

Fika – for et supert svensk ord! Det finnes ikke et tilsvarende uttrykk på norsk. Det blir liksom ikke helt det samme å si Nå skal vi ta en pause og drikke kaffe og brus og spise kaker. Wikipedia forklarer uttrykket slik: Fika er en svensk sosial og kulinarisk tradisjon. Den består av en kaffepause med venner, familie eller kolleger, og ved siden av kaffe er det også vanlig å innta enten kake eller boller under en fika. Ordet kan brukes både som substantiv og verb, og har vært i bruk i det svenske språket siden tidlig 1900-tall.

Ved vårt Umeå-besøk i juni hadde vi noen timer for oss selv, og bestemte oss for å finne et koselig sted å fika. Vi valgte sommerkafeen i Kyrkstugan ved Nydalasjön, et kvarters spasertur fra datterens hus. Vær og temperatur passet utmerket for en trivelig stund i friluft med utsikt over Nydalasjön.

Men her var det merkelig stille, selv om skoleferien hadde begynt. Et raskt blikk på plakaten med åpningstider viste at sesongen startet uka etter.

Vi brukte noen minutter på å nyte den fine beliggenheten til kaféen, før vi forlot stedet like kaffe- og colatørste som da vi kom.

Vi ga oss ikke så lett, og tok sikte på en annen sommerservering som mannen hadde lest om. Baggböle Herrgård hørtes fornemt og fristende ut. Åtte kilometer å kjøre, og her hadde de i hvert fall åpnet for sesongen. Førsteinntrykket var bra.

Fikabehovet hadde visst påvirket min kritiske sans, for det første som slo meg da vi nærmet oss huset var et skrikende behov for maling på inngangsdøra. Nå var vi såpass sultne at vi valgte rundstykker i stedet for kaker. Av de tre menyen hadde å by på var det med laks mest fristende. Hmmm. Utsolgt, bare en halv time etter at de hadde åpnet for dagen. Vel, en Cola Zero kurerer det meste av dårlig humør hos meg. Tyvärr, bare vanlig cola tilgjengelig. Der falt stedet ned til to stjerner. Da vi omsider kom oss ut på terrassen med maten og oppdaget at halvparten av parasollene var defekte og hang på halv tolv, og  vinduene var like forfalne som inngangsdøra, var det bare en stakkars liten stjerne igjen.

Men mat gjør underverker. Det hjemmebakte rundstykket med kylling og bacon smakte usedvanlig godt. Sola varmet, utsikten til og bruset fra fossen i Umeälven høynet stemningen, og plutselig ble tankene av det positive slaget. Det så da virkelig lyst og innbydende og nyoppusset ut inne? Kanskje utsiden av huset sto for tur og ville være nymalt og fint ved neste besøk? Mangel på førstevalget av rundstykke og favorittcola var kanskje et tegn på popularitet og mange gjester? En koselig samtale over maten – og plutselig hadde stedet steget til firestjerners hos meg. Vel verdt et besøk, selv om mannen hadde sett for seg noe annet når det var snakk om en herregård.

I august var vi tilbake i Umeå. Datteren hadde hørt mye positivt om kaféen Älvtåets Gröna, så da satte vi kursen dit for dagens fika.

Her får du servert bakst og mat laget fra grunnen med økologisk dyrkete råvarer. Barna valgte kaker, men vi ble også her fristet til en lett lunch. Mmmm, det smakte godt!

Hadde det vært varmere vær, hadde vi sikkert funnet oss en trivelig plass ute, men vi valgte å sitte inne denne gangen. Kaféen er ikke stor, og denne dagen var halve lokalet fylt med et langbord med 20-25 gjester. Å føre en samtale for oss andre var ganske håpløst. Datteren gikk etter hvert ut med barna for å titte på hestene som beitet på andre siden av veien, og jeg framførte min mistatanke om langbordsgjestene til mannen: «Etter lydnivået å dømme må det der være lærere som avslutter planleggingsdagen med å feire skoleårets begynnelse». Jeg har definitivt ikke noe i mot lærere, men snakket av egen erfaring: Dette var presis samme lydnivå som i lunchpausen på lærerrommet der jeg jobbet. Da vi kom ut ble vi møtt av følgende kommentar fra datteren: «Det der måtte garantert være en gjeng med lærere!» Moral: Ta heller på ei ekstra jakke og innta maten utendørs på Älvtåets Gröna hvis du samtidig vil føre en samtale med dem du er sammen med. I hvert fall hvis et lærerkollegium har sosialt samvær der samtidig med deg.

Støynivået til tross, dette var et koselig sted å fika på. Dessverre er dette siste året med sommerkafé her, da stedet velger å satse på restaurantdrift og sluttede selskaper.

Vi kommer nok til å jakte videre på sommerkaféer i Umeå neste år – det er mye koseligere med en liten utflukt enn å fika på en kafé på et kjøpesenter i byen.

Paris. Et tårn, en øl og en kirkegård.

Jeg kikket på mappen med bilder fra et Parisbesøk for noen år siden, og fant ut at selv etter sortering og eliminering av bilder med hard hånd ville en blogpost om besøket bli så lang at eventuelle lesere ville falle av lenge før de kom halvveis. Dermed falt valget i denne omgang på et innlegg om Paris topp 2 og besøk på en kirkegård.

Dersom du tror at hotellet vi bodde på kom på topp 2-lista tar du helt feil. Nei, øverst på lista, uoriginalt nok, troner Eiffeltårnet – dette 320 meter høye landemerket som ble bygd til verdensutstillingen i 1889, som mange syntes var forferdelig stygt, og som det var meningen skulle rives etter noen få år. Som kjent står det der fremdeles. Med sine 9000 tonn, 18000 metalldeler og 2,5 millioner nagler var det vel ingen som gadd å ta på seg rivingsjobben 🙂 For øvrig er det i dag regnet som et av verdens vakreste byggverk.

Imponerende å se tårnet på avstand, men jeg ville opp og se Paris fra oven. Vi møtte opp i god tid før de åpnet, for på en 33 grader varm julidag fristet det ikke å stå flere timer i kø. Kø var det, men om jeg ikke husker helt feil beveget køen og heisene seg raskt og problemfritt. Utsikten over byen da vi kom opp var uansett verdt all verdens svette og besvær. Skal du til Paris? Toppen av Eiffeltårnet er et must!

Vi er kommet til andreplass på lista. Et av de fineste minnene fra Paristuren var en sen, varm  kveldsstund på en fortauskafé i Latinerkvarteret. Et yrende folkeliv i gatene rundt var underholdning god nok i seg selv, særlig når det var krydret med samvær med trivelig reisefølge og et glass eller to med noe godt i. Moral: Gi alltid rom for spontanitet og uplanlagte aktiviteter når du er på tur!

Så var det kirkegården. Ikke en hvilken som helst kirkegård. Vi snakker om Pere Lachaise. Den største kirkegården i Paris, og en av de mest besøkte i verden. Kanskje ikke den severdigheten du først leter opp hvis du bare er på weekendbesøk i byen, men har du et par dager ekstra er det en fin opplevelse å få med seg.

Kirkegården ble anlagt i 1804, fordi det var skrikende mangel på gravplasser i byen. Men folk syntes dette ble langt unna, kirkegården lå på den tiden utenfor bygrensen, og bare noen få mennesker ble gravlagt her det første året. Her gjaldt det å finne på noe glupt! Hva med å gravlegge et par av datidens kjendiser der? Planen virket. Kort tid etter var mange tusen gravlagt på kirkegården, og det sies at det nå er over en million mennesker gravlagt her. Pere Lachaise har fortsatt noen gravplasser igjen, men her er det snakk om lang ventetid for å få plass.

Pere Lachaise minner lite om vår lokale kirkegård, med sine lave, vakre gravstener.

Her er det kort mellom berømthetene, mange av dem udødeliggjort gjennom sin musikk, kunst, litteratur og politikk. Etter blomsterprakten å dømme er Frédéric Chopin (1810-1849) både husket og elsket nesten 170 år etter sin død.

Jim Morrisons (1943-1971) gravsted er enkelt, men likevel et av de mest besøkte.

Den italienske komponisten Rossini (1792-1868) ble gravlagt på Pere Lachaise, men levningene hans ble etter noen år ført tilbake til Firenze.

Ved Edith Piafs (1915-1963) gravsted holdt er filmteam på å jobbe, men de trakk seg hensynsfullt tilbake når noen ville fotografere.

Georges Rodenbachs gravstein skilte seg ut i mengden.

Til slutt, også en av de mest besøkte gravstedene, Oscar Wilde (1854-1900).

Pere Lachaise – en oase i storbyen. Stor og innholdsrik. Avsett gjerne noen timer til besøk her neste gang du er i Paris.

Ut på tur, aldri sur!

I går var det perfekt turvær. Altfor varmt å sitte i solveggen hjemme, men oppe på fjellet var det en god svalende vind som gjorde vandringen behagelig, og holdt ellers så innpåslitne insekter borte.

Vi valgte tur med terreng som passet fire- og femåringen, og da ble det Bittermarka, med Petterbua (bildet over) som mål. Det var 3,5 kilometer å gå fra bilen, med moderat stigning, men nok til at vi alle seks, fordelt på tre generasjoner, var glad da bilene dukket opp i synsfeltet da de sju kilometerne var tilbakelagt.

Er man byjente, så er man byjente. Hvem har sagt at skjørt er upassende antrekk på fjelltur?

Et velfortjent måltid ga nye krefter til hjemturen. Den store steinen var heldigvis ledig og sikret upåklagelig utsikt under hvilepausen.

Og Petterbua – den var populær.

 Uforutsett forsinkelse på hjemturen, til noe irritasjon for den eldste sjåføren, men frydefullt for de minste i følget!